Klimatiltak i Norge mot 2030

2. juni lanserte Miljødirektoratet rapporten klimatiltak i Norge mot 2030. Selv om intensjonen er god, unngår rapporten å innføre tiltak opp mot forurenseren – herunder produsenter og importører.

Rapporten tar for seg 85 tiltak som skal redusere utslippene fra alle sektorer i Norge. Tiltakene bygger videre på arbeidet med Klimakur 2030.

Under følger en gjennomgang av de viktigste sakene for kommunale avfallsaktører.

Miljødirektoratet vektlegger særlig betydningen av CCS på avfallsforbrenningsanlegg for å redusere utslippene. Virkemidlene som nevnes her er blant annet at kommunene kan stille krav om at kommunalt avfall må forbrennes med CCS og/eller legge deler av kostnadene over på renovasjonsgebyret (økt gate fee).

Videre nevnes også økt forbrenningsavgift, differansekontrakter, bruk av pålegg etter forurensningsloven eller gjennom kommunale anbud.
I tillegg nevner nå miljødirektoratet at en eksportavgift på husholdningsavfall kan være aktuelt for å hindre konkurransevridning og eksport til forbrenningsanlegg utenfor Norge.

Samtidig løser ikke disse tiltakene kjernen i problemet med avfallsforbrenning. Nemlig at det designes og produseres altfor mange produkter, som ikke kan materialgjenvinnes. Det kan bare forbrennes. Skal vi øke materialgjenvinningsgraden og kutte utslippene fra avfallsforbrenning, så må produsenter og importører (som her er forurenseren) stilles til ansvar. Det kan gjøres på følgende måte:

importører (som her er forurenseren) stilles til ansvar. Det kan gjøres på følgende måte:
• Gjennomføre velrettede produsentansvar som gir ansvar for produktets miljøavtrykk i hele dets levetid til produsenter og importører. Produsentene må betale det koster. En uavhengig part må beregne hvor stor kostnadene er. Dette må også inkludere kostnadene for avfallsforbrenning.
• Innføre en høy avgift på produkter som må forbrennes eller deponeres, og som ikke er laget for annet.
• Innføre et register over alle som selger produkter som er underlagt et produsentansvar. Dette må følges opp med tilsyn og kontroll. I tillegg må det koste mer å jukse.
• Still strengere krav til produktdesign som muliggjør mer ombruk, reparasjon og materialgjenvinning. Dette er tiltak som må rettes mot produsenter og importører, da 80 prosent av et produkts gjenvinnbarhet bestemmes i design- og produksjonsfasen.

Videre, er det også skuffende at Miljødirektoratet retter inn tiltakene kun mot CCS og ikke nevner utviklingen innen Karbonfangst og bruk (CCU). Det er viktig at man er teknologinøytral og tar i bruk de teknologiske løsningene som bidrar til utslippskutt.

«Om dette blir eneste mulighet for å nå dette kravet innebærer det betydelige investeringer i slike anlegg», sier Miljødirektoratet.
Videre henviser de til at en forbrenningsavgift er et godt insentiv for å investere i innsamlings- og ettersorteirngslønsinger.

«Medlemmene våre får ikke dekket kostnadene for forbrenning, og dermed undergraves også produsentansvaret når produsentene da har et insentiv til å lage skrot som bare kan brennes. Da slipper de kostnadene i avfallsfasen. En forbrenningsavgift øker kun kostnadene på avfallsgebyret, og er dermed ikke et insentiv til å endre produkers sammensetning når kostnaden aldri treffer forurenser = produsent for produkter som omfattes av utvidet produsentansvar», sier Svein Kamfjord, direktør i Samfunnsbedriftene Avfall og ressurs.

Samtidig nevner rapporten flere positive tiltak og utvikling. Blant annet utreder Skatteetaten endelig en avgift på plastemballasje for å økte materialgjenvinningen. Dette har Samfunnsbedriftene bedt om lenge. Ikke minst er forslag og tiltak fra EU om innblandingskrav, krav om produsentregister, krav om materialgjenvinnbarhet m.m. en god utvikling.

Tiltaket innebærer økt utsortering av brukte tekstiler/tekstilavfall fra husholdninger og utsalgssteder, slik at disse inngår i strømmer til ombruk og materialgjenvinning. Økt ombruk og materialgjenvinning av brukte tekstiler vil redusere innholdet av fossilt materiale i avfall som forbrennes.

Videre nevner Miljødirektoratet at det også vil gi reduserte klimagassutslipp fra avfallsforbrenningsanlegg/energiforsyningssektoren i Norge. I tillegg vil det oppstå positive miljø- og klimaeffekter i andre land.

Samtidig stiller Samfunnsbedriftene Avfall og ressurs spørsmål ved virkemidlene for å øke utsorteringen av tekstiler. I rapporten sier Miljødirektoratet først at «tiltaket legger til grunn at krav til kommuner om separat innsamling av tekstilavfall fra husholdninger implementeres i norsk rett». Dette er utgangspunktet kommunal avfallsselskaper jobber ut ifra.

Deretter nevnes det i rapporten at krav til kommuner om separat innsamling og materialgjenvinning vil medføre økte materialstrømmer til sorterings- og materialgjenvinningsanlegg for tekstiler. Her sier rapporten av kommunene også skal ha ansvar for materialgjenvinningen.

Dette vil i så fall ha store konsekvenser for norske kommuner og påvirker arbeidet med å utvikle en produsentansvarsordning for tekstiler.

Samfunnsbedriftene er i dialog med Miljødirektoratet for en avklaring.

Tiltaket innebærer å øke mengden metan som samles og behandles i eksisterende deponianlegg der det ble deponert organisk avfall. Økningen omfatter etablering av nye uttaksanlegg og forbedring av eksisterende anlegg. Tiltaket utredet her forutsetter at metanuttaket økes gradvis fra 15 prosent til 28 prosent av utslippene, som tilsvarer nivået i 2008, mellom 2024 og 2027 og stabiliseres på 28 prosent til og med 2030.

Aktuelle virkemidler her kan være støtteordninger og endret regulering, for eksempel krav om vedlikehold av eksisterende anlegg for metanuttak.

Samfunnsbedriftene Avfall og ressurs følger arbeidet med tiltakene tett videre.